Intervju med Christian Aune Falch

Kampen om Thamshavnbanen – dokumentaren som åpnet dører

Ørkedalsspelet har vært så heldige og fått en prat med mannen bak dokumentarfilmen og boka «Kampen om Thamshavnbanen». Filmen har vært vist i NRK flere ganger i 2011, og i en lengre periode lå den også tilgjengelig på nett-TV. Christian Aune Falck startet firmaet Gammaglimt i 2003 og hadde kontor på heimplassen Orkanger i mange år. Arbeidet med filmen ble påbegynt i 2005 og Christian har dermed levd med historien i 18 år.

Hva har kampen om Thamshavnbanen betydd for deg og din karriere?

Den har betydd alt. Dette var den første dokumentaren jeg sto bak, og det viste seg jo at jeg fikk det til. Jeg fikk en moralboost og mestringsfølelse av at NRK ville kjøpe og vise denne filmen. Etter denne filmen valgte jeg å fokusere på dokumentarfilmer, og er takknemlig for den tillitten som NRK den gang gav. Filmen har vært med og formet hele meg etterpå. Det rare er at denne filmen fortsatt dukker opp blant over 25 dokumentarfilmer jeg har laget. Jeg og Fredrik (Horn Akselsen, regissør) kaller den «filmen som aldri vil dø». Den traff en nerve til folk og er fortsatt populær.

Var du noen gang nervøs for å «pirke borti» ømtålige tema?

Jeg var sikker på at historien vi fortalte var riktig, noe også faktasjekken til NRK beviste. Samtidig var jeg naiv og fryktløs den gangen og hadde ikke smakt på konsekvensen av å brette ut livene og skjebnene til folk for hundretusener. Samtidig var alt nytt og spennende og det gav voldsom mersmak. Det har også slått meg hvor heldig vi var som kunne komme heim og intervjue de som faktisk var med. Jeg fikk oppleve å drikke kaffe og spise skuffkake med de som virkelig var til stede under de viktige hendelsene fra 2. verdenskrig. Torbjørn Bjørnås kom til og med på filmsettet på Svorkmo og fikk kommentere både kostymer og handling i filmen. Jeg tenkte ikke så mye på takknemligheten den gangen, for da var jeg bare frustrert over de som allerede var borte.

Hva var det viktigste du lærte gjennom dette prosjektet?

Det viktigste jeg lærte sånn reint profesjonelt var at den virkelige historien befinner seg bak fasaden. Hvis man virkelig skal gå etter det som er best, så må man gå bak det som folk veit. I dette tilfellet var det skjebnen til Deiboll-familien og holdninga til Orkla. Jeg skulle egentlig bare lage en film om sabotasjeaksjonene, men så kom det mange drypp under vegs som gjorde filmen til det den ble. Dette har jeg tatt med meg også i det videre arbeidet. Du kan ikke bestemme vinklinga før du starter. Den verste fella er å være forutinntatt. For å si det sånn så gikk det med noen liter kaffe før Lita Deinboll fortalte alt hun bar på.

Reint personlig var det viktigste vennskapet med Lita. Hun ble som ei ekstra bestemor for meg og formet meg til og med på det politiske nivået. Vi snakket så mye sammen og jeg så sånn opp til henne. Hun snakket gjerne om politikk og sosiale problem og dette gjorde veldig stort inntrykk på meg i mine «formative» år.

Det er liten tvil om at «Kampen om Thamshavnbanen» sparket opp noen dører og løftet fram en historie som det i over 50 år ble forsøkt lagt lokk på. Hvor krevende var dette arbeidet?

Jeg husker veldig godt den gangen det gikk opp for meg hvor alvorlig dette var. Vi var på Svorkmo og snakket med en gruvearbeider som for første gang fortalte hvordan det egentlig var å arbeide i gruva under krigen. Vi pakket ned utstyret og gikk på trappa og skulle ta farvel. Han kollapset i vindfanget, fikk illebefinnende og måtte hentes av ambulanse. Da gikk alvoret opp for meg hvor viktig historia var. Dette satt en støkk i oss og vi lurte på hva vi drei å pirka i. Samtidig som det satt en støkk i oss, gav det også en motivasjon for å fortsette.

De siste åra har det kommet mange norske krigsfilmer, og bare det siste året har NRK vist seriene Last Jøder og De siste dødsdømte. Har du noen gang tenkt at du var for tidlig ute?

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg jeg kunne tenkt meg at jeg laget filmen ut fra det jeg vet i dag. Det hadde blitt en helt annen film. Kvalitetsmessig er det mye som har skjedd siden 2006, så sett fra et filmfaglig perspektiv blir jo denne filmen dårligere og dårligere for hvert år. Likevel er jeg glad for at filmen kom da den kom, slik at Deinbollfamilien fikk den oppreisninga som filmen gav. Jeg husker premieren i Gammelgruva med Lita og familien på første rad. Konklusjonen er derfor at den kom på akkurat riktig tidspunkt. Som sagt så er dette filmen som aldri vil dø, så den er fortsatt aktuell. Jeg synes det er rart at ingen har tatt tak i filmen og laget en god spillefilm av denne. Til og med finnes det en ganske ukjent lovestory i dette. Petter Deinboll ble nemlig forelsket i ei norsk motstandskvinne i London. Da Petter gikk i flyet som var hans skjebnesvangre siste tur, så visste de begge at de ikke kom til å se hverandre igjen. Hun ble aldri forelsket igjen etter dette. Denne filmen må noen andre lage.

Hva tenker du om at Ørkedalsspelet – til den det måtte angå lager teater med bakrunn i viktige hendeler fra 2. verdenskrig?

Jeg synes det er stor stas at Ørkedalsspelet ønsker å bruke vår lokale krigshistorie som bakgrunn for sin teateroppsetning. Jeg ser på det som en utmerket måte å knytte fortid og nåtid sammen i en spennende historie som jeg er helt sikker på at vil engasjere publikum. Jeg gleder meg virkelig til å se oppsetningen senere i år.