Til den det måtte angå - Ja, det angår oss alle!

av Gunnar Jenssen, Lita Deinbolls sønn

"Aldri mer krig", sa min mor Lita i alle år etter krigen. De fem krigsårene satte dype arr i sjelen hennes. Hun levde med døden som følgesvenn og hadde cyanidpille sydd inn i jakkeforet. Den skulle hun ta om hun ble tatt til fange. Så viktig var det å ikke å røpe navn på alle i Orkdalsføret som hjalp til i motstandskampen. Ingen vet om de vil greie å holde ut tortur når smerten blir for stor. Lita fortalte om hva torturister gjorde på Misjonshotellet i Trondheim og i "Bandeklosteret" til Rinnan. Om negler som ble trukket ut. Slag og spark der det gjorde mest vondt.

«Det var utrolig sterkt å møte min mor igjen, i spelet. Og en onkel jeg aldri har møtt.»

- Gunnar Jenssen

Jeg bare måtte treffe skuespillerne etter spelet. Og hilse på dem! Min mor og min onkel. Mor Lita døde jo for noen få år siden. Og min onkel Peter Deinboll døde i 1945 rett før krigen sluttet. Han falt ned i et fly over Nordsjøen, på vei fra England i et siste oppdrag. Til Norge for å sikre at tyskerne ikke ødela kraftstasjoner og viktig industri før de ga seg. I spelet møter vi Lita og Peter i et landskap mellom fakta, diktning og dramaturgi. Noen ganger tenkte jeg at virkeligheten var nok enda verre, slik jeg har fått den gjenfortalt av mor Lita. Peter var lommekjent i åsen overfor omformeren da han rømte etter sprengingen. Tyskerne tråkket ham på fingrene, men fant ham ikke. Han kjente hver gjemmeplass. Han hadde lekt cowboy og indianer der mange ganger.

Fortellingen om jødefamilien var sterkt gripende, slik jødenes skjebne i Orkdal og fangeleiren ble framstilt. Jeg felte noen tårer underveis. Jeg tror ikke det var noen happy ending for jødene i Orkdal. Men jeg vet jo at noen få utrolig nok overlevde og kom tilbake til Norge.

«Det må være lov å dikte der vi har huller i historien. Et tettpakket drama har det blitt. Jeg er imponert over hvordan dette er mulig innen spelets korte format.»

- Gunnar Jenssen

Jeg har jo vokst opp med heltehistoriene til forfatteren Widmark i lokalavisa. Og i bok om onkel Peter og andre orkdalsgutter som så brått ble menn, soldater og sabotører i hjembygda på oppdrag fra London i Kompani Linge. Jeg har ofte tenkt:

Hva ville jeg gjort om ondsinnede mennesker på nytt okkuperte Norge?

Ville jeg valgt som min mor og onkel? Eller sittet stille i båten? Eller hjulpet fienden?

Nå er det krig i Europa igjen. Forsvarsanalysen 2024 fra FFI viser at Norge har mangelfull forebyggende sikkerhet. Akkurat det Lita messet om. Vi må ikke sove! Sånn som vi gjorde i årene før andre verdenskrig. Lita var for NATO og mot bruk av atombomber. Men mest av alt ønsket hun at Norden skulle ha en forsvarsallianse. Sikre fred. Nå blir det virkelighet. Med dette som bakteppe, er Orkdalspelet mer aktuelt enn noensinne. Stykket lar oss lære av vår nære historie. Slik at det ikke skjer igjen.

Hva ville jeg gjort om det ble krig? Lita var bare 16 år da krigen rammet. I ettertid ser jeg hva hun og familien ofret, og hva hun bar med seg resten av livet. Tunge perioder der hun bare lå på sengen. Men Lita var samtidig en sterk kvinne, med trassig stahet til å se det positive i livet uansett hva som skjedde.

Hvordan du håndterer kriser, vet du ikke før du står oppe i dem. Noen fryser til. Noen flykter. Og noen, som Lita, får en kald ro over seg og handler aktivt. Tror nok bror Peter også var slik, selv om jeg aldri fikk treffe ham.

I min barndom kjente vi ikke til ord som depresjon eller posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Mor var bare "slakk" som hun sa. Hun snakket nesten ikke om krigen. Det er typisk for PTSD. At du ikke vil snakke eller tenke på de hendelsene. Likevel kom det små drypp. Etter at hun passerte 70, kom det veltende opp. Både fordi hun ikke lenger greide å holde det borte, og fordi hun nå var fritatt taushetsplikt. Hun skrev bok, og de siste tiårene hun levde dreide hun samtalen raskt mot de fem krigsårene.

«Jeg hater ingen for det de gjorde under krigen»

Tvert imot tok Lita tyskerjenter og tyskerbarn i forsvar. Hun ble opprørt over hvordan de ble behandlet etter krigen. Lita forsvarte også dem som tok et valg og kjempet på tyskernes side i den finske vinterkrigen. De tok et valg med livet som innsats og stod for det! Det som nok gikk mest inn på henne, var hvordan Orklakonsernet tjente tyskerne og behandlet familien etter krigen, da de kom hjem. Hus og jobb ble tatt fra dem. Eiendeler solgt på auksjon. Episoden med direktør Kjær i Spelet setter det på spissen. Vi hører og ser hvordan industrien i dalen løp tyskernes ærend og sprer myter om at de sparer og gjemmer unna den beste malmen. En løgn som er solid motbevist etter krigen.

Hemmelige rom

Jeg var med mor Lita på besøk i barndomshjemmet på Thamshavn en gang. Min bestefar Peter Deinboll senior hadde laget fem hemmelige rom i huset, for oppbevaring av våpen og til å gjemme folk. De som bodde der i dag visste om bare tre av dem.

En jul var Peter og to sabotørvenner på besøk. Gestapo kom uanmeldt på døren. De hadde begynt å fatte mistanke til familien Deinboll da, men sabotørene var trygge i et hemmelig rom.

Lita gikk med våpen, beskjeder eller lignende vinterstid til "Hotel Phoenix" eller andre gjemmesteder som sabotørene hadde i Orkdalsføret. Hvor viktig sabotasjeaksjonene var for å hindre malm i å nå den tyske våpenindustrien og for å spare folk i Orkdal for teppebombing, har jeg først skjønt i voksen alder.

Jeg tror nok Lita og andre motstandsfolk gikk i en slags konstant krisemodus. Den intense spenningen kommer tidvis veldig godt fram i spelet, som når omformeren sprenges så du skvetter i stolen. Peter må flykte med tyskerne rett bak. God dramaturgi og sterkt når du vet at spelet foregår akkurat der det skjedde ved omformerstasjonen. Fortid og nåtid smelter sammen.